Kjære jenter…

Kjære unge, stressa, utslitte jenter. Beklagar å måtte sei det, men nokon har bløffa dykk.

I artikkel etter artikkel les eg om dei utslitte jentene, som jaktar på det perfekte, og føler seg stadig meir mislukka. Heilt seriøst. No må de gje dykk. Ingen er perfekte, og det er heller ingen som forventar at de skal være det. Isåfall har nokon lurt dykk. Kraftig.

Eller, er det slik at de har laga desse forventningane sjølve?

Kven har skulda? Er det foreldra? Foreldra med dei dyre jakkene, fine bilane, gode jobbane, som postar bilete av vinglass foran peisen etter dagens tomils løpetur?

Er det bloggarane? Dei perfekte jentene som har alt dei ynskjer seg og litt til? 

De må vakne. Det er ikkje ekte. Ingen kan sjå perfekt ut kvar dag. Bak eit flott bloggbilete står det 100 refuserte. Kva med redigering? Akkurat som motebransjen alltid har gjort. Men seriøst. De er jo smarte, heile gjengen. Dette veit de jo?

Ingen kan shoppe vesker til titusenvis av kroner samtidig som ein får seg ei utdanning med toppkarakterar. Med mindre, såklart, ein har foreldre som sponsar, eller ein deltidsjobb som gir maksimalt med inntekt for minimalt med jobbing. Men kor mange er så heldige? Seriøst. De veit jo at dette også er tull.

Ingen kan studere, jobbe, shoppe, trene, være sosial OG sjå perfekt ut kvar dag. Det er heller ingen som krever at du skal det. Trur de verkeleg det?

Samtidig nektar eg å tru at det var så mykje betre før. Det har alltid vore viktig å vera pen, vera flink på skulen og god i idrett. I tillegg har det alltid vore viktig å ha dei “rette” klærne. Men vi gjekk då ikkje under på grunn av dette? Vi kjempa og prioriterte, og kom oss gjennom.

Eg ser at jussen er ein av dei studiestadane der presset er verst. Slik var det då vitterleg då eg gjekk der også. Men eg hadde ein nyfødt baby då eg byrja, så eg valde vekk veldig mange ting å bekymre meg for. Eg prioriterte dottera mi aller først, så det å faktisk fullføre ei utdanning. For meg var det ein seier. Så mykje meir var det heller ikkje rom for. Men det var mitt valg. Eg også såg dei pene jentene med dei dyre veskene, med dei kule skoa og avocado og cottage-cheese til lunch. Men eg valde å ignorere det.

Eg såg også jentene som besvimte av utmattelse under eksamen. Så kanskje er ikkje presset så mykje større i dag, men fleire når fram med sine stemmer, sine historier. Blogg og sosiale medier gjer at fleire når ut til ei mykje større gruppe enn før. Kanskje er det også blitt lettare å faktisk sei at ein sliter.

Men dette “presset” verkar som noko ein sjølv har skapt. Alle snakkar om det, alle fryktar det. Men kva er det eigentleg? Heilt konkret? Og kvar kjem det frå? Ingen forventar jo at de skal vera perfekte. Det er jo heilt latterleg.

Til mi kjære dotter, og alle andre som veks opp i denne tydlegvis alt for krevjande tida: Ta livet tilbake. Ta kvardagen tilbake. Gode karakterar er viktig, men ikkje for ein kvar pris. Gode trenings- og kostholdsvaner er viktig, men ikkje overdriv! Dyre klær og vesker er ikkje og vil aldri bli viktig, punktum.

I tillegg består livet av så utruleg mykje meir. Dersom du i dag ikkje taklar å få ein B på eksamen, korleis skal du då takle dei verklege utfordringane i livet?

Dei kjem til å komme. Om du vil det eller ikkje. Dødsfall, ulykker, samlivsbrot, sjukdom og anna som vil kunne slå deg så hardt i bakken at du lurer på om du nokon sinne kjem til å klare å reise deg igjen.

Den dagen vil B-en, kampen for den perfekte kroppen, den dyre veska, ja eigentleg det meste, framstå som heilt ubetydeleg og fullstendig uviktig å kaste vekk tida på.

-Janne-

Advertisements

25 thoughts on “Kjære jenter…

  1. Dette har jeg tenkt på også- jeg er enig. Det er veldig trangt på toppen- alle er ikke best i alt! Når alle vil være på topp i alt så blir det veldig slitsomt. Gjennomsnittlig kan faktisk være bra nok😊.
    Jeg tror også at det presset er i all hovedsak skapt selv- men selvfølgelig blir ØNSKET sterkere av alt det media, blogger og sosiale medier formidler. Men helt enig- ingen forventer vel at andre skal være perfekte (og hvem vil nå ha en helt perfekt venn..)
    Nå har ikke jeg så store barn enda- men når de blir tenåringer så håper jeg at de skjønner at de ikke Må bli verdensmestre i absolutt alt- og at livet handler endel om det å ta valg om hva man vil prioritere. Men da må vi selv også tørre å være sårbare for de og vise at heller ikke vi er best i alt.

  2. Jeg forstår hva du sier, men dette problemet forsvinner faktisk ikke av å kun fortelle jenter at de må slutte å bry seg. Da hadde det ikke lenger vært et problem. De fleste vet at det man ikke kan være best i alt, men for mange er det problem å føle seg god nok. Jeg hører hva du sier med at det har vært et press i alle generasjoner, men dette med sosiale medier har forsterket det betraktelig. Det kan jeg som ungdom si.

    Og hva om det er noe vi har skapt selv? Betyr det at det ikke er noe vi kan gjøre med det? Når såppass mange unge jenter (og gutter) som sliter med selvbilde må det ligge noe mer bak enn at absolutt alle skal være streng med seg selv og si at man ikke skal bry seg. Jeg har selv problemer med dette, og kan med hånda på hjertet si at det ikke “bare er å slutte å prøve å være best”. Det er et voksende problem, som det er vanskelig å finne en løsning på, men det at flere og flere utrykker seg på nett om hvordan de har det er et skritt i riktig retning. Selv om noe av det høres litt puslete ut, skriver de om hvordan de føler seg, og man kan ikke si at de føler feil.

    Jeg synes det er fint at du bryr deg om hvordan ungdom har det, men jeg tror ikke dette er den rette måten å gå frem på når vi skal fjerne ungdommens krysspress.

    • Hei, og tusen takk for ein veldig klok kommentar! Det må seiast at i innlegget manglar ein setning eg la til då eg la det ut: “Mulig eg overforenklar no, men…”

      Eg er nok veldig inspirert av Ingvard Wilhelmsen (og vil definitivt anbefale alle å høyre eit foredrag med han, eller lese boka hans “sjef i eget liv” og dei andre bøkene han har skrive.

      Problemet med dette presset er at det er veldig lite konkretisert, og difor vanskeleg å vite korleis ein skal gripe det an. Eg har ikkje svaret på det, men eg vil gjere alt eg kan for at mi dotter skal bli så sjølvstendig som mulig, og stole på seg sjølv om sine avgjerder.

      For problemet er ofte det at omgjevnadane kan ein gjere fint lite med. Det ein kan kontrollere er seg sjølv og korleis ein velger å respondere. Det er lett å seie, men det ligg også noko i det.

      Som ung har ein diverre gjerne ikkje dei verktøya ein treng for å handtere ting som skjer rundt ein.

      Eg veit at mellom anna juridisk fakultet i Bergen no tek grep for å hindre det enorme karakterpresset som er i dag. I tillegg bør kanskje skulane i større grad ha eit betre system for å fange opp dei som sliter.

      Sosiale medier lever sitt eige liv, og er vanskeleg å regulere eller gjere noko med. Kva som kan gjerast for å stoppe den utviklinga, er det ikkje lett å svare på.

      Dei som veks opp i dag er jo så “heldige” at dei kan velge å bli akkurat kva dei vil. Men dette er jo sjølvsagt eit tveegga sverd. Ikkje alle skal bli alt.

      Før var det nok enklare å velge meir praktiske linjer om du ikkje var så fagleg sterk, medan ein i dag gjerne tvingar seg gjennom ei teoritung utdanning. Det er ikkje bra for nokon.

      Men til sjuande og sist handlar det om ein sjølv, og kva ein velger å akseptere eller ikkje. Fugelli snakkar jo om å “gi meir faen”, og det trur eg vi alle har noko å lære av.

      Eg har diverre ikkje noko betre svar å gi deg, men håpar du som ung og veit kvar skoen trykker kan ta dette vidare gjennom dine kanalar. Kanskje kan du skrive ein kronikk, eller ta det opp på skulen du går på. For du framstår heilt klart at du er veldig oppegåande og har mykje å bidra med.

      Som forelder er eg satt ganske på sidelinja, og tykkjer det er vanskeleg å gi gode råd. Men livet er tøft, og det har eg ikkje tenkt å legge skjul på ovanfor mi dotter. Ellers vil eg gjere ho ein bjørneteneste når ho skal stå på eigne bein.

      Dette var nok sikkert ikkje eit tilfredsstillande svar, men håpar likevel du forstår kva eg meiner. Eg meinar heller ikkje å undervurdere dei problema unge i dag har, men saknar kanskje å sjå at nokon tek tak i desse problema også. Og det må vera dei som står midt oppi det. Så det var også mi oppfordring i teksten. Det er lov å hoppe ut av hamsterhjulet, og sei at nok er nok.

    • Nei, det kan godt være. Mulig var presset mindre før. Det er nok enklare å stå på sidelinja og prøve å gi råd. Men å løyse dette er vanskeleg for dei som står utanfor. Det krever nok diverre også at dei som står midt oppi det tek tak i det.

  3. Superbra!
    Jeg er så enig. Jenter må bli bedre på hva som er “godt nok”. Noe å lære av gutta?
    Håper det går bra med deg, Janne😊.
    Hilsen x-kollega på POA (HMS), Anne

  4. Jeg har reagert på at det er kommet veldig mange leserinnlegg fra slitne jenter på ungdoms-og videregående skole for tiden der innholdet er omtrent det samme; karakterpress og stress og forventninger til seg selv. Jeg er veldig enig i deg at dersom disse jentene ikke takler en B på eksamen har de store utfordringer i vente når “den virkelige” verden venter.

    Det er ikke så alt for mange år siden jeg gikk på videregående selv og nå på universitet, og jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i “umenneskelige presset” som tydeligvis råder over manges liv. Så klart er det et hig om å få gode karakterer hvis man vil inn på et vanskelig studie, ønsker å få en god jobb osv, men dette gjør man jo for seg selv og for ingen andre.

    Man kan skylde på sosiale medier og bloggere, men jeg tror den viktigste jobben er det først og fremst en selv som har. Man må faktisk velge selv hva man ønsker å bli påvirket av og hva man vil lukke øynene for. Og dette lærer man jo etter hvert som livet går. Heldigvis. Eller uheldigvis for denne kunnskapen burde kanskje jo helst vært medfødt 🙂

  5. Jeg er en jente som sliter veldig med dette. Man skulle ønske det bare var å ei at man skulle drite mer i dg og ta livet og hverdagen tilbake. Slik er det ikke. Mange ungdommer i dag føler ett press, ikke bare fra seg selv men fra lærere og medelever osv. Det å gå på skolen og ikke føle seg bra nok er helt forferdelig. Det å få tilbake en prøve der det står kanskje en 3-4, men man følte at man jobbet for så mye mer! Det å ikke være smart nok, ikke se bra nok ut, eller være populær mener jeg kommer fra det ideal bilde som vi i ett safunn prøver å skape. Noe som er helt feil. Men jeg er enig i det du skriver om at det burde være sånn at vi kunne “gi litt mer faen” men dessverre er det ikke sånn…

    • Hei,
      Forstår heilt klart frustrasjonen din, og det er ikkje lett. Eg håpar du lukkast framover, og at du får dei karakterane du føler du fortener. Men no er det snart jul, prøv å senke skuldrane, så byrjar du på ny frisk til neste år. Og hugs at du er god nok, uansett.

  6. Jeg klarte meg fint gjennom ungdomsskolen og videregående uten å kjenne på “presset” som alle snakker om. Jeg fikk veldig gode karakterer og det var stort sett her og på trening at jeg la inn fokuset. Jeg hadde mine veldig gode venner og kjørte mitt eget løp når det gjaldt det meste, men noe sosialt ble nok ofret.

    Jeg hadde trodd at jeg alltid ville være robust og sterk nok til å stå imot presset. Men jeg kjenner at det av og til kommer snikende. Jeg har hatt et friår hvor jeg har truffet folk som klarer seg helt fint i livet uten gode karakterer, og jeg har satt så utrolig pris på alt det morsomme vi har gjort sammen.

    Jeg har innsett at det er så mye mer enn skole jeg vil gjøre, men jeg vil fortsatt ha gode karakterer. Jeg går på en prestisjetung linje hvor C blir sett på som en dårlig karakter. Samtidig som mange av mine studievenner får gode karakterer har de alle mulige verv og er ute og fester hver helg. Jeg tror jeg må legge ned en større arbeidsmengde enn mange jeg studerer med for å få A eller B, så mye arbeid har jeg ikke lagt ned dette semesteret.

    Press for meg er å være den som må prioritere mellom gode karakterer og det sosiale, når de jeg studerer med ser ut til å klare begge deler uten å måtte nedprioritere det ene for det andre.

  7. hei, en veldig sen kommentar på det tidligere svaret du ga meg. du sier at du som forelder blir satt litt på sidelinja i denne saken, noe jeg tror mange foreldre sir seg enig i. Men selv tror jeg dere har en sterk stemme og kan gjøre en stor forskjell når det kommer til denne problematikken.

    Foreldre har en stor innflytelse på skolestyret og deres metoder å gjøre ting på, og jeg tror at hvis mange foreldre samarbeider, det skape en stor og innflytelsesrik stemme. Kanskje dere som ungdomsforeldre kan snakke sammen, diskutere og ikke minst samarbeide med ungdommen om hvordan vi kan endre holdninger rundt idealer og press. Jeg som ungdom har ikke en stor stemme eller innflytelse alene. Men jeg vet hva foreldre kan få til. Håper du vil tenke på dette:)

  8. Sorry, men dette innlegget provoserer meg veldig. Altså for all del, det er veldig bra skreve og eg skjønner ka du mener.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s