Så var det slutt…

I alle fall for ei god stund.

Det har vore lite aktivitet på bloggen i den siste tida. Livet har komt i vegen, for å sei det slik.

Planen var å ha ein treningsblogg for å motivere meg sjølv og andre. Etterkvart kom behovet for å skrive meir om andre ting. Ting som har lagt i bakhovudet lenge, og som berre måtte ut.

Eg er framleis heilt forundra over kor mykje merksemd innlegget “Kjære jenter..” Fekk. Spalteplass i BT og så mange tusen treff at eg nesten har mista tellinga. Framleis blussar trafikken på dette innlegget opp, og det lever tydlegvis sitt eige liv.

Eg har alltid hatt behov for å skrive, men ser at det er svært forskjellig korleis folk tolkar det eg skriv. Noko er sjølvsagt rett frå levra, men andre ting er meir flyktige tankar som kanskje passar best å halde for seg sjølv.

Det har uansett vore utruleg spanande å faktisk bli lest av så mange.

Samtidig har det også dukka opp ein del absurde problemstillingar. Ting har blitt mistolka, og meiningane mine vridd på. 

Ein ukjent mann gav uttrykk for at han visste kvar eg hadde vore på tur dei siste vekene. Han visste også kvar eg skulle neste dag, og ville gjerne møtes (slik går det når du legg ut offentleg kva løp du deltek på). Eg kan le av det no, men eg var ikkje så høg i hatten då eg brått kjente at eg hadde litt vondt i halsen, og droppa løpet.

Enkelte har også gått litt vel langt i å analysere meg, noko som forsåvidt er forståeleg, men likevel føles underleg. 

Tekstar har blitt “stjelt” og gjengitt utan kreditering. Det siste  høyres nok rart ut at kan vera eit problem, men det har vore meir ubehageleg enn eg såg føre meg. “Det er jo mine ord! Kva gjer dei her?”

Noko må nok tilskrivast min naivitet og den krafta som faktisk ligg i å dele noko offentleg.

I tillegg har treningen har vorte veldig amputert i år, difor har eg hatt lite å oppdatere med på den fronten. Ein skada fot held meg framleis på sidelinja. Eg vonar likevel at eg vil klare å delta på mine to hovudmål, Ironman Haugesund og Axtri.

Livet kan rett og slett ikkje planleggast. Det er for flyktig og ustabilt til det. Av og til må ein berre halde seg fast og følge straumen.

Det er på tide å konsentrere seg om andre ting. Og bli litt meir privat, kjenner eg. Eg er ein av dei som verkeleg har utnytta sosiale medier, fordi det var det eg hadde behov for der og då. No er ikkje det behovet det lenger. I alle fall ikkje på same måte.

Samtidig er eg meir engasjert enn på lenge. Men dette engasjementet vil eg prøve å ta med meg til andre sider av livet mitt.

Eg har laga meg eit digitalt liv eg ikkje kjenner meg att i lenger. For all del, det har vore godt å ha, som eit skall.

Men no treng eg å berre vera meg sjølv ei lita stund.

Eg kan ikkje avslutte dette utan å takke alle som har fulgt meg på vegen. Herlighet! Så mykje positive tilbakemeldingar eg har fått. Det varmar! Verkeleg.

Bloggen, og dei fleste innlegga vil bli liggande ei stund til før eg slettar den heilt.

Takk for no!

-Jannesmil-

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s